Marits blogg

Det er jo fryktelig typisk da..Det begynner å bli varmt i lufta, sola skinner og jeg har vondt i halsen og er tett i desa..Hvorfor er det alltid slik at en blir syk på de mest merkelig tidspunktene? Jeg har etter en hærli men noe redusert grilltur i parken med Bodil, Ragnar, Erik og Kjetil, tilbrakt kvelden på sofaen og i senga. Ikke særlig fornuftig måte å tilbringe kvelden på, men har rett og slett ikke ork til annet for øyeblikket.

Merket i dag tidlig at halsen ikke var helt som den skulle, men man glemmer det fort når man kommer på sykehuset og ting begynner å skje der. Klarte liksom å legge det litt fra meg, fram til jeg kom hjem og faktisk fikk tid til å tenke over hvor sliten jeg var..hehe..Kanskje ikke helt logisk,men sånn var det nå.

Jeg får en litt ann tankegang og et litt annet fokus på sykehuset. Jeg klarer liksom ikke helt å ta min stakkars såre hals så veldig på alvor når jeg sitter i samtale med kreftsyke pasienter hele dagen, hvor de forteller om hvor slitsomt det er å få cellegift to ganger i uka bare for å kunne leve noen måneder eller kanskje hvis de er heldige, år til..Tar meg selv i å skamme meg over tanken på at jeg i går ringte til pappa ( som jeg vanligvis gjør med en gang jeg kjenner antydninger til feil i kroppen) for å klage over den litt såre halsen min. De pasienter jeg møter på Hospice er beundringsverdige positive, og klarer virkelig å gjøre noe med min tankegang og syn på livet. De er alle så smertelig klar over at de om 2 måneder kanskje ligger i sykeseng og teller ned de resterende minuttene av livet, men de fleste har en ro jeg noen ganger synes det er vanskelig å skjønne seg på.

Siden jeg begynnte i februar, har jeg rukket å blir kjent med pasienter jeg også har måtte se gå bort fra denne verden. Jeg sliter fortsatt med å vende meg på tanken at det menneske du nå hilser på, kanskje ikke er her neste gang du kommer..Tror det skal mye til å bli vandt med en slik brutal men virkelig hverdag. Jeg beundrer sykepleiere som er enda nærmere alt det fæle som skjer i løpet av sykdomsforløpet. Det vet jeg ikke om jeg hadde klart i lengden.

Med andre ord, jeg skal klare den litt vonde halsen min, og den tette nesa skal få lov til å være så tett den bare vil. Jeg er fortsatt frisk, og så og si ingenting å klage på her i livet. Noe jeg virkelig skal prøve å fokusere på i tiden framover mot sommer, bryllupsfester, bilturer og alt annet en deilig sommeren har å by på. Jeg skal kaste meg uti alt slags vann uten å tenke på at kroppen egentlig skriker etter å dekke seg til, jeg skal sole meg og nyte varmen i lette sommerklær uten å tenke på hvor ubekvem jeg måtte føle meg. Livet er til for å nytes, og spesielt denne tiden hvor vi er friske og det er sommer

-God Bless-